onsdag 26. februar 2014

Aktivisme som politisk kunst


Fagbladet Journalisten, Minerva, Fri Tanke og Humanist forlag har tatt til orde for å foreslå meg som kandidat til statsstipend i 2014. Ikke overraskende har forslaget skapt debatt, først og fremst i sosiale medier. Siden jeg ikke er aktiv der, er jeg blitt spart for denne lesingen. Men enkelte kritiske punkter er blitt formidlet til meg.

Jeg er en meningsytrer og en aktivist. Mine første aksjoner var rettet mot undertrykkende forestillinger og praksiser i islamsk religion og kultur. Til dette hører slørbrenningen til forsvar for kvinnerettighetene og sitte-ned-aksjoner og sultestreik i protest mot dødsstraff for homofile. Kritikken rammet da minoriteter i Norge. Det siste året har jeg rettet kritikken mot et maktsenter i storsamfunnet. Det ble en sitte-ned-aksjon utenfor hovedkontoret til mediekonsernet Schibsted, skattenekt og kritikk mot den blåblå regjeringens kulturpolitikk, et brev til Stortingets familie- og kulturkomite og til slutt rivning av statsborgerbrevet og klipping av passet. Har det klikket for meg på grunn av en arbeidskonflikt med Aftenposten?

Arbeidet for å styrke demokratisk kultur og forsvare menneskerettighetene kan ha flere adressater. En aktivist kan velge å fokusere på én adressat og ett tema, for eksempel trafficking, og slik gi sin aktivisme en tydelig profil. Jeg har valgt annerledes. Adressatene er blitt mange. Ulempene ved dette valget er at det kan ta lengre tid før man ser hele bildet, og at jeg som aktivist blir stående alene når jeg angriper på flere hold og dermed ikke får allierte i kampene mine.

Siden jeg har valgt denne formen, pliktes jeg å gi en forklaring når spørsmålene blir mange. Alt jeg har foretatt meg det siste året er i mine øyne en sammenhengende aksjon, ikke spredte protester. Å aksjonere er ikke ensbetydende med å bære en plakat og stå på gaten et sted på et bestemt tidspunkt, for så å gå hjem. Det kan bli en form for politisk kunst, og en livsstil, der ens vanlige liv, utfordringer og spontane reaksjoner smelter sammen med protesten og aksjonen. Ikke noe av det jeg har gjort, enten jeg har kritisert islamske ledere eller ledelsen i et mediekonsern og politikere i en Stortingskomite, har primært handlet om meg personlig. Hadde jeg ønsket å løse mine problemer, hadde jeg naturligvis ikke tatt en så kronglete, farlig og ensom vei. Det jeg gjør er at jeg bruker meg selv og mitt liv for å personifisere et samfunnsproblem, et demokratisk problem. Rent spill er det ikke. Bare et ekte liv kan avføde virkningsfull aktivisme. Det private er i høyeste grad politisk.

Hver aksjon må bli forstått i sin sammenheng. Å bruke samme metode i to forskjellige saker verken likestiller dem eller devaluerer den ene. Jeg merker at kulturelt bestemt sensitivitet spiller en stor rolle i tolkningen. Å rive dokumenter betyr ikke å markere avsky mot norsk statsborgerskap eller identitet, slik enkelte har hevdet. Har man lest mine innlegg frem til denne demonstrasjonen, ville poenget vært klart. Det var en visualisering av opplevd eksklusjon: Som frilanser stående alene mot lukkede redaksjoner. Som minoritetsperson som ikke finner sin plass i det norske samfunnet. Som medlem av den nye underklassen som ikke nødvendigvis mangler utdanning. Poenget er at slike dokumenter mister sin verdi når de ikke gjenspeiler reell inkludering.

Jeg takker nei til et eventuelt statsstipend. Min aktivisme for kulturarbeid, frilanseres stilling og fritt og mangfoldig media i Norge er viktig for norsk demokrati. Faren er stor for at jeg ved å ta imot et statsstipend vil tømme denne aksjonen for mening og innhold. Da vil jeg sette stempelet «personlige problemer» på en streben som søker felles løsninger på samfunnsproblemer.

 De ansvarlige politikerne og lederne i media-Norge må ta min kritikk på alvor, ikke hvile på puten «aktivisten har psykisk sykdom». Gjør de det, risikerer de å miste troverdighet. Ola og Kari Nordmann, som syntes jeg var klok da jeg kritiserte minoritetene, men som ikke kan skjønne hva som feiler meg når jeg peker mot dem, må ta en runde med seg selv og granske sine holdninger.

Innlegget ble i dag publisert i Klassekampen