torsdag 12. september 2013

Når Kulturredaktører preker fra kjøpmannsdisken

Kultur- og debattredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, beroliger kultur-Norge som etter hans mening er overspent og pessimistisk. En blåblå regjering er noe som kan berike kulturlivet. Den fast ansatte redaktøren, som sitter bak kjøpmannsdisken i avisnæringen, kommer med følgende analyse.

"Hvilken retning vil så en liberal kulturpolitikk få, enten det nå blir Høyre, Venstre eller Kristelig Folkeparti som styrer den? Jeg tror vi vil få en kulturpolitikk som bevisst vil legge stor vekt på å kompensere for Kulturløftets svakeste sider, for eksempel:

• Stimulere kommunene sterkere til satsing på folkebiblioteker og kulturskoler.
• Legge bedre til rette for kor, korps og annen frivillig basert amatørkultur.
• Ta langt bedre vare på den nasjonale kulturarven som i dag forvitrer.
• Sørge for at flere kan leve av sin kunst. Kulturliv kan også være en næring.
• Systematisk evaluere kvaliteten på det som kommer fra institusjonene.
• Stimulere et større mangfold av private finansieringskilder og spre makten.
• Innføre en gaveforsterkningsordning også for kunst og kultur."

Disse er åtte punkter som Åmås velger for å vise at en blåblå regjering også kan være en kultur-regjering for Norge.

Det kan ikke være noe galt med å satse på biblioteker og kulturskoler, noe jeg mener at den forrige regjering også gjorde. Amatørkultur og kor- og korpsvirksomhet har levd i alle slags regjeringer. Det er ingen som står i veien for denne typen fellesskap og kultur, mener jeg.

Den nasjonale kulturarven som i dag forvitrer er derimot et viktig punkt. Hva er det helt konkret som utgjør den nasjonale kulturarven, og hvilke bevis finnes på at den forvitrer? Her hører jeg et ekko fra Fremskrittspartiets tomme ramaskrik. Mer konkret informasjon, gjerne med statistikk og spesifisering av hva som menes med kulturarven, etterlyses.

Aftenpostens kulturreddaktør mener at flere bør leve av sin  kunst, at kultur og kunst bør bli en næring. Åmås synes at det er på tide å spre makten ved å stimulere et mangfold av private finansieringskilder.

Den som ikke har vært ute i uvær har lett for å mene mye rart. Jeg er en av dem som er stolt over å bidra til kulturlivet i Norge. Hadde jeg villet ha en næring, ville det vært lettere og mer lønsomme veier å gå enn å skrive romaner og dokumentarbøker. En cafe ville vært midt i blinken, med kaker, salater og caffe latte. Men jeg er da dum nok til å velge kultur, litteratur og etikk. Et engasjement for en bedre verden med kunsten og litteraturen som middel. Er dette noe som må bli en næring eller dø?

Tre ganger er  jeg blitt tilbudt det som kalles gaver, støtte, eller privat finansiering. I alle tre tilfellene var det "gavmilde" personer og institusjoner som hadde en helt klar agenda, og hvor det var tydelig hva som kunne versus ikke kunne aksepteres av ytringer fra min side, hvis jeg hadde gått med på å la meg finansiere av dette mangfoldet Åmås ønsker velkommen.

Med sin støtte til de borgerlige partiene Gjør Åmås kulturarbeidere som meg, som står uten fast jobb eller fast inntekt, til et lett bytte for et næringsliv uten idealer.

En ting er sikkert. Jeg ville mistet min kunstneriske frihet, min integritet og blitt en intellektuell prostituert hvis jeg hadde fulgt Åmås sin oppskrift for et vellykket kulturliv. Jeg ville i tillegg mistet inspirasjonen, den ville ånden som forlater dem som blir disiplinert, som blir kjøpt.

Når kulturarbeidere har så trange kår i Norge, bør kuturredaktører vokte seg for å svekke deres posisjon og uavhengihet. Hvis ikke Åmås har bedre tanker om kulturlivet, bør han vurdere å skrive om andre emner, for eksempel reklame og finans.