mandag 10. juni 2013

Nettskeptikeren som blogger

Jeg har lenge vært en nettskeptiker. Det høres merkelig å erklære meg som det samtidig som jeg skriver dette innlegget og snart klikker på noen punkter på skjermen og sender mine ord ut i cyberspace.

Den moderne kommuniksjonsteknologien forstår jeg meg ikke på. Jeg er egentlig ikke redd for den, men rett og slett uinteressert. Derfor var jeg av de siste som skaffet seg mobiltelefon, og den var så umoderne at en venn måtte le da han så den. Bærbar PC tok det også flere år å skaffe, og da hadde jeg vært både masterstudent og skribent. Nå er det så vidt jeg klarer å bruke den. De sosiale mediene er et univers som jeg ikke ønsker å ta reisen til. Jeg er ikke aktiv i noen fora. Og jeg er heller ikke nysgjerrig.

Hva gjør jeg her da?!

Hadde det ikke vært for at jeg ikke fant en modig norsk redaktør som gikk med på å trykke min Muhammad-karikatur, ville du og jeg aldri møttes på nettet. Jeg ville egentlig ikke ha en blogg. En venninne som jobber i et firma for Public Relations maste på meg i tre år om å starte en hjemmeside. Til slutt ga hun opp. Men Muhammad-karikaturen måtte publiseres et sted. Jeg fikk noen til å starte denne bloggen, for selv kunne jeg definitivt ikke få det til.

Tanken var å fryse bloggen etter å ha publisert karikaturen. Men så fikk jeg ideen til et nytt prosjekt av den typen som våre redaktører ikke akkurat drømmer om å publisere. Jeg lot bloggen eksistere mens jeg jobbet med saken. Ting tar tid.

Imellomtiden har jeg blitt vant til å ha en blogg, en mulighet til å kommunisere med andre uten å gå gjennom andre ledd, korrektur og planlagte publiseringsdatoer. Å blogge er å beholde spontaniteten og de grammatiske feilene. Å skrive om noe som ikke nødvendigvis er en aktualitet. Å la deg se meg slik jeg er. Å fremme religionskritikk i den formen jeg velger. Uten redaksjonell selvsensur. Så jeg tror at jeg fortsetter å blogge.

I hvert fall en stund til.